Hopp til innholdet

6. søndag i påsketiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: 1 Kong 3,5–14

    5 I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: Be om det du vil jeg skal gi deg! 6 Salomo svarte: Du har vist stor miskunnhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt åsyn i sannhet og rettferdighet og med et oppriktig hjerte overfor deg. Og denne store miskunnhet mot ham har du holdt fast ved, og du ga ham en sønn som skulle sitte på hans trone, slik som det er i dag. 7 Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til konge i min far Davids sted. Men jeg er bare en ungdom, og ofte vet jeg verken ut eller inn. 8 Og din tjener står her midt iblant ditt folk, det som du har utvalgt – et folk så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det. 9 Så gi da din tjener et lydhørt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt? 10 Det var godt i Herrens øyne at Salomo hadde bedt om dette. 11 Og Gud sa til ham: Fordi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke om rikdom og heller ikke om død over dine fiender, men har bedt om forstand til å akte på det som rett er, 12 så vil jeg gjøre det du ber om. Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. 13 Og det du ikke har bedt om, vil jeg også gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager. 14 Dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv.

    eller Apg 12,1–17

    1 På denne tiden la kong Herodes hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. 2 Jakob, Johannes’ bror, drepte han med sverd. 3 Og da Herodes så det var til glede for judeerne, gikk han videre og grep også Peter. Det var i de usyrede brøds dager. 4 Da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel, og overga ham til fire vaktskift hvert på fire mann, for at de skulle passe på ham. Etter påsken ville så Herodes føre ham fram for folket. 5 I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. 6 Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet. 7 Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. 8 Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! 9 Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. 10 De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham. 11 Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. 12 Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba. 13 Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. 14 Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. 15 De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! 16 Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. 17 Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.

    Lesetekst 2: Ef 3,14–21

    14 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16 Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, 18 sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19 og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20 Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss – 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.

    Evangelietekst: Matt 6,5–15 (Matt 6,7–13)

    5 Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn! 6 Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. 7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. 8 Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham. 9 Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. 10 Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden. 11 Gi oss i dag vårt daglige brød. 12 Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. 13 Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen. 14 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.

    5 Καὶ ὅταν προσεύχῃ,N οὐκ ἔσῃ ὥσπερ οἱ ὑποκριταί, ὅτι φιλοῦσιν ἐν ταῖς συναγωγαῖς καὶ ἐν ταῖς γωνίαις τῶν πλατειῶν ἑστῶτες προσεύχεσθαι, ὅπως ἂνN φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις· ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτιN ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. 6 Σὺ δέ, ὅταν προσεύχῃ, εἴσελθε εἰς τὸ ταμιεῖόνN σου, καὶ κλείσας τὴν θύραν σου, πρόσευξαι τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυπτῷ· καὶ ὁ πατήρ σου ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυπτῷ ἀποδώσει σοι ἐνN τῷ φανερῷ. 7 Προσευχόμενοι δὲ μὴ βαττολογήσητε,N ὥσπερ οἱ ἐθνικοί· δοκοῦσιν γὰρ ὅτι ἐν τῇ πολυλογίᾳ αὐτῶν εἰσακουσθήσονται. 8 Μὴ οὖν ὁμοιωθῆτε αὐτοῖς· οἶδεν γὰρ ὁ πατὴρ ὑμῶν ὧν χρείαν ἔχετε, πρὸ τοῦ ὑμᾶς αἰτῆσαι αὐτόν. 9 Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς· Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς, ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου· 10 ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου· γενηθήτω τὸ θέλημά σου, ὡς ἐν οὐρανῷ, καὶ ἐπὶ τῆςN γῆς· 11 τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον· 12 καὶ ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν, ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφίεμενN τοῖς ὀφειλέταις ἡμῶν· 13 καὶ μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν, ἀλλὰ ῥῦσαι ἡμᾶς ἀπὸ τοῦ πονηροῦ. ὍτιN σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοῦς αἰῶνας. Ἀμήν. 14 Ἐὰν γὰρ ἀφῆτε τοῖς ἀνθρώποις τὰ παραπτώματα αὐτῶν, ἀφήσει καὶ ὑμῖν ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος· 15 ἐὰν δὲ μὴ ἀφῆτε τοῖς ἀνθρώποις τὰN παραπτώματα αὐτῶν, οὐδὲ ὁ πατὴρ ὑμῶν ἀφήσει τὰ παραπτώματα ὑμῶν.

    NVariant with NA/UBS: προσεύχῃ οὐκ ἔσῃ ὥσπερ ♦ προσεύχησθε οὐκ ἔσεσθε ὡς NVariant with NA/UBS: ἂν ♦ – NVariant with NA/UBS: ὅτι ἀπέχουσιν ♦ ἀπέχουσιν NVariant with NA/UBS: ταμιεῖόν ♦ ταμεῖόν NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ φανερῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: βαττολογήσητε ♦ βατταλογήσητε NVariant with NA/UBS: τῆς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἀφίεμεν ♦ ἀφήκαμεν NVariant with NA/UBS: Ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοῦς αἰῶνας Ἀμήν ♦ – NVariant with NA/UBS: τὰ παραπτώματα αὐτῶν ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Rett bønn (6,5–15) 

    Neste punkt gjelder bønnen. Selvsagt skal Guds barn be. Men også her er det en risiko for at man forsøker å høste ære for egen del. Risikoen var kanskje større blant jødene enn hos oss. Blant jødene innebar fromheten en fortjeneste som kom av at man var en samfunnsborger. De skriftlærde nøt allmenn aktelse. Når man ba i synagogen, stod de i fremste rekke. Under de viktige bønnetimene kunne de stå på gatehjørnet på en av byens hovedgater, og der kunne de å resitere sine bønnesalmer. Det Jesus klandrer, er at de så gjerne gjorde det – kun for å bli sett. Det var altså en stor porsjon av selviskhet i det de gjorde. Jesu ord betyr selvsagt ikke at det er forbudt å be så andre ser det. Det gjorde han selv under hele sitt liv. Bønnen kan være en måte å bekjenne hans navn på, særlig i et land der de fleste er redde for å vise at de ber, til og med i kirken. Det saken gjelder er måten og hensikten. Gjelder det Gud eller min egen anseelse?

                Jesus advarer også mot å be som hedningene, med lange remser. De kunne ramse opp så mange guder som mulig med alle sine hederstitler; dette gjorde de for å blidgjøre gudene. Men bønnen er ikke til for å overtale Gud eller meddele ham noe som han ikke allerede vet. Bønnen er den veien som Guds barn går frem på til sin Far, slik at de kan være i hans nærhet. Der kan de legge frem sine bekymringer og ta imot hans gode gaver.

                Etter dette følger Fadervår. Hos Matteus er denne bønnen mer utførlig enn hos Lukas (som mangler den tredje og sjuende bønnen). Det kan komme av at Jesus i ulike tilfeller formulerte og underviste i den med små variasjoner og tillegg. Den vanlige avslutningen ”for riket er ditt og makten og æren i evighet” finnes i de fleste håndskrifter, men ikke i de eldste. Den nevnes derfor bare i en fotnote i vår nye oversettelse. Den forekom allerede i de første århundrer og kunne være et tillegg fra urkristen tid. Kanskje er den hentet ut fra en variant av Fadervår som ble brukt blant disiplene, og det kan godt hende den går tilbake til Jesus selv. Det var nemlig vanlig blant jødene at man avsluttet sin bønn med en ”doksologi”, en lovprisning av Gud.

                I Fadervår handler de tre første bønnene om Gudsriket. At Guds navn holdes hellig, betyr at alle bøyer seg for ham i tilbedelse, kjærlighet og lydighet. At riket kommer, betyr at den gamle verden forgår og at Gud gjør alt nytt. Da virkeliggjøres Guds vilje blant oss, slik som det nå er i himmelen. De bønnene kan ikke oppfylles helt før riket bryter frem. Men allerede nå eksisterer riket. Der er Jesus, men man trenger troens øyne for å se det. Allerede nå kan Gud æres og tilbes, og hans vilje kan  virkeliggjøres. Det betyr ikke bare at vi underdanig finner oss i den, men at vi aktivt stiller oss i tjeneste for den.

                Den fjerde bønnen handler om det ”daglige” brød. På gresk brukes et høyst uvanlig ord, et ord som har gitt anledning til mange tolkninger. Kirkefaderen Hieronymus oversatte det med ”overjordisk” og tenkte på det åndelige brødet. Men ellers sikter de gamle oversettelsene til det brødet vi trenger i dag eller i morgen. Oversettelsen ”daglig” er nok den mest sannsynlige. 

                Den femte bønnen er en bønn om forlatelse. Jesus regner altså med at hans disipler stadig trenger tilgivelse. Den står også åpen for dem. På ett vilkår: at de selv tilgir (eller ”har tilgitt” – meningen er at det finnes en villighet i hjertet uten forbehold: man har allerede tilgitt). Dette vilkår er så viktig at det gjentas og innskjerpes etter bønnes slutt.

                Den sjette bønnen handler om fristelse. ”Fristelse” betyr i Det nye testamente også ”prøvelse”. Ordet brukes om hendelser og situasjoner som innebærer en fristelse til ulydighet, men samtidig en mulighet til å befestes og styrkes i en standhaftig tro. Alle slike situasjoner kommer i ytterste konsekvens av at vi lever i en fallen verden, der det finnes en ond makt som kjemper mot Gud. Vi har alle del i dette ondet, og vi  fortjener ikke bedre enn å bli utlevert til det. Men her ber vi at Gud – som selv ikke frister noen (Jak 1,13) – skal gjøre det slik at vi ikke ledes inn i fristelsene. 

                Den siste bønnen bør i virkeligheten oppfattes som en del av den foregående. Denne taler om å bli frelst fra det onde eller ”den onde”, som ordet også kan bety. Etter manges mening burde man heller oversette uttrykket med ”den onde”.